Kari vokste opp i et kristent hjem, men under en vekkelseskampanje i 1958 på Jordal Amfi med John Olav Larsen tok hun et bevisst valg. Denne beslutningen skulle legge grunnlaget for mange års tjeneste som misjonær. Men hun var ikke den første misjonæren i familien. Allerede i barneårene stiftet hun nært bekjentskap med misjonstanken. – Mors eldste bror, Jon Engavoll, reiste til Kina som misjonær i 1918, bare 20 år gammel. Han døde på Misjonsalliansens sykehus i Kalgan i Kina i 1926. I barneårene gjorde dette dypt inntrykk på meg, fortalte Kari Joten en gang til journalisten Kjell Hagen.

Det var på jordmorskolen at Kari for alvor opplevde kallet til å bli misjonær. Hun strittet imot, men en spesiell hendelse skulle bli veldig viktig. Hun skulle til posthuset for å sende penger til sultrammede barn i Biafra. – På vei hjem var det som om Gud sa til meg: «Det er ikke pengene dine jeg vil ha, men deg!» Gud ville ha meg i sin tjeneste, og jeg ga etter, forteller hun.

En vårdag i 1963 drar derfor Kari Joten til Misjonsalliansens kontor i Oslo. Hun hadde ingen avtale, men fikk likevel snakke med den daværende generalsekretæren. – Jeg fortalte det som det var, at jeg hadde kall til å bli misjonær og gjerne ville reise ut for Misjonsalliansen. Generalsekretær Walstad noterte navnet mitt og sa han ville ta saken opp med landsstyret, fortalte hun mange år senere. Noen måneder senere kom svaret: Misjonsalliansen hadde bruk for henne. Det var nemlig store behov for sykepleiere på Taiwan. Samme året dro hun til England på språkstudium, og den 15. juni 1964 forlot hun Norge, med kurs for Taiwan.

Misjonsalliansen startet opp arbeidet på Taiwan i 1948, etter at misjonærene måtte flykte fra Kina. Det ble startet opp et stort diakonalt arbeid med bygging av flere sykehus og ulike tiltak rettet mot funksjonshemmede og mennesker som falt ut av de eksisterende tilbud. Det ble også en viktig oppgave for misjonærene å gjøre de funksjonshemmedes behov kjent for myndighetene. Kari Joten var sykepleier, men hadde mange ulike roller i løpet av årene hun var på Taiwan.

De første 15 årene arbeidet Kari ved Misjonsalliansens sykehus i Puli og Pingtung, og ved siden av andre oppgaver underviste hun ved sykepleierskolen. Hun var også både sjefssykepleier ved Pingtung Christian Hospital, og hun måtte til og med prøve seg som ambulansesjåfør. Sykehuset hadde ikke egne sjåfører, og mange netter måtte hun sammen med andre i staben kjøre hjem døende mennesker. For en kineser er det svært viktig å få dø hjemme.

Senere jobbet Kari mest med funksjonshemmede barn og voksne, i kjølvannet av store polioepidemier. Hun var dessuten aktiv i det menighetsbyggende arbeidet gjennom søndagskole og bibelgrupper. I løpet av årene jobbet hun ved flere ulike sentre for funksjonshemmede og ville være med å sikre de unge funksjonshemmede en utdannelse og hjelpe dem ut i arbeidslivet. – Utdannelse og jobb gir dem bedre selvtillit og mestringsevne, og de skjønner at de kan bidra med mye positivt i det taiwanske samfunnet. Den følelsen manglet de tidligere da de mer eller mindre ble bortstuet i en liten leilighet, fortalte Kari til Kjell Hagen.

Kari var med og hjalp svært mange mennesker med funksjonsnedsettelse til et verdig og meningsfylt liv. Helseoppfølging, kompetansegivende kurs og opplæring og bibelundervisning gikk hånd i hånd.

– Det har vært fint å se den åndelige utviklingen hos mange av jentene jeg har jobbet med. Mange har blitt kristne og fått en kirketilhørighet, og hver søndag har de sin egen samling med sang, bibelstudium og vitnesbyrd. Det bidrar til at de vokser i troen, fortalte Kari Joten.

Ungdommene hadde forskjellig bakgrunn. Noen få kom fra ressurssterke hjem, mens de fleste hadde på grunn av funksjonsnedsettelse blitt overlatt til seg selv, og Kari Joten kunne bli rørt over å se hvilken omsorg jentene viste hverandre. – Det at jentene hadde et fysisk handicap gjorde at de lettere forstod hverandre. Hos oss alle ligger det jo et ønske om å bli mer selvstendig og uavhengig av familiene, og det gjaldt også disse ungdommene. Det fantes på den tiden få tilbud av dette slaget her på Taiwan, fortalte hun.

I juni 1996 var hennes tid som misjonær over. På grunn av en kronisk revmatisk sykdom kunne hun ikke fortsette i tjenesten, og et langt og spennende misjonærliv hadde sin ende.

Kari Joten var en helhjertet misjonær og et varmt menneske. Hun brant for at mennesker skulle komme til tro på Jesus enten de bodde på Taiwan eller i Norge. Uten reservasjon må man kunne si om Kari Joten at hun var en helt igjennom ekte og dyktig misjonær som var stolt av tittelen «misjonær». Hennes hjerte brant for det kinesiske folk på Taiwan.

Mange, både på Taiwan og i Norge, vil sende varme tanker til denne flotte misjonæren når dødsbudskapet når dem. Hun betydde så mye for så mange. Vi lyser fred over Kari Jotens gode minne.