Pixabay søppel Filippinene

Når noens søppel blir andres mat

Søppeldykkere i Norge jakter på fin mat, i søpla fra matbutikken. Verdens fattige jakter på et eller annet det er mulig å spise, på farlige søppelplasser. Ingen av delene burde være nødvendig.

Av generalsekretær i Misjonsalliansen, Andreas Andersen

I Norge kaster forbrukere, matindustri, butikker og serveringssteder fortsatt massive mengder mat. Bare i 2019 kastet vi ifølge NORSUS 417.000 tonn spiselig mat, noe vi forbrukere sto for over halvparten av. Matsvinn er et problem ikke bare fordi verdifulle ressurser går tapt, men også fordi produksjonen av unødvendig mat fører til klimautslipp.

De gode nyhetene er at matsvinnet er redusert med 12 prosent siden 2015, altså en reduksjon på ca. 16.400 tonn. De dårlige nyhetene er at det er ganske så mange tonn igjen, og at vi i forbrukerundersøkelser selv innrømmer at den viktigste grunnen til at vi kaster mat er at vi rett og slett glemmer å spise den før utløpsdatoen.

Søppeldykkingen som foregår i Norge hadde nok i stor grad ikke skjedd dersom vi sluttet å kaste spiselig mat i søpla. Det er sånn sett et symptom på et bredere problem som preger oss alle i Norge – at rikdom gjør at vi glemmer hvor mye vi egentlig har, inkludert maten i kjøleskapet. Delvis er vi offer for et økonomisk system som er rigget for at vi hele tiden skal kjøpe mye og nytt, fremfor å være nøysomme og bruke det vi har. Samtidig viser de nevnte undersøkelsene over at vi også selv vet at vi kan bli bedre som forbrukere.

Kutt i matsvinn er et av de tre viktigste grepene vi kan gjøre i kampen mot sult i verden.

Heldigvis jobbes det med å kutte matsvinnet i Norge. For eksempel ble matbransjen og myndighetene i 2017 enige om en avtale som skal halvere matsvinnet i Norge innen 2030. De kuttene er livsviktige – ikke bare på grunn av klimaet – men også fordi kutt i matsvinn er et av de tre viktigste grepene vi kan gjøre i kampen mot sult i verden, ifølge vitenskapsgruppen til FN-toppmøtet om mat som var torsdag i forrige uke.

På Filippinene, der vi i Misjonsalliansen har vært til stede i 45 år, er det ikke idealisme som driver søppeldykkerne, det er fattigdom og sult. På søppelplassene i landet bor og arbeider mennesker som har det å lage pagpag – mat fra søpla som levebrød og enda flere som syns det er avhengige av å spise det til middag. Ordet pagpag betyr «riste av», det refererer til å ta av skitt og møkk som har kommet på maten.

Pagpag er mat som gjerne starter sin gjerne reise på tallerkenene til en familie som er ute og spiser fastfood på restaurant. Etter måltidet havner en god del halvspiste rester i søpla, så blir det kjørt til store søppelplasser. Der starter et race mellom menneskene som ikke har noe annet alternativ for å overleve, og smådyr og insekter på søppelplassen. Et race om å være først til de beste restene. Derfra går det til et lokalt kjøkken eller en pagpag-restaurant i området. Her blandes maten på dyktig og erfarent vis sammen med urter, krydder og sauser, til mat som ofte ser bra ut og smaker godt.

Likevel kan skinnet bedra. Det sier seg selv at maten kan bære med seg sykdom og giftstoffer som ikke dør av oppkoket den blir gitt når matrestene lages på nytt. I tillegg er ernæringsnivået såpass lavt i matrestene at det ofte ikke vil inneholde det for eksempel et skolebarn trenger av energi og næringsstoffer for å vokse, leke, lære og være frisk.

Vi må finne bedre og mer rettferdige systemer for produksjon og fordeling av mat.

Ironisk nok vil kutt i matsvinnet i land som Filippinene gjøre at de som i dag ikke har råd til annen mat enn pagpag vil være avhengige av tilskudd eller matutdeling for å overleve. Men det skulle vel kanskje også bare mangle at vi gir dem et bedre alternativ?

Vi som lever i denne urettferdige verdenen, må kreve handling av våre politikere. Vi må finne bedre og mer rettferdige systemer for produksjon og fordeling av mat. I tillegg kan og bør hver enkelt av oss bidra med det vi har – enten det er direkte handling i eget liv, en lys ide eller penger til en organisasjon du tror på. Vi kan være Jesu hender og føtter og kjempe for en mer rettferdig verden, en verden der det ikke lenger er nødvendig å jakte på mat i søpla for noen.

På trykk i Dagen, 28. september 2021

Gi en gave