Regina Rabanillo har utdannelse i sosialt arbeid og er en av tre prosjektrådgivere ved Misjonsalliansens landkontor i Manila. Hun har jobbet i Misjonsalliansen i tre år med ansvar for oppfølging av fire partnere, og før dette jobbet hun som rådgiver og med traumebehandling i møte med seksuelt misbrukte barn og deres familier. Men la oss begynne med begynnelsen.

OPPVEKSTEN. Regina kommer fra provinsen, som hun selv sier, og forklarer det nærmere som sør i Luzon-provinsen. – Jeg kommer fra en stor familie og var den femte av til sammen seks søsken. Min far var både bonde og barberer, og min mor var sydame. De hadde ikke mye utdannelse, men de var dyktige i det de gjorde og klarte å gi alle barna sine videreutdanning etter high school, forteller hun. Foreldrene jobbet for det meste i Manila, og barna bodde og vokste opp hos bestemor.

Årene hos bestemor beskriver Regina som både trygge og gode, og minnene er varme.

– Bestemor var enestående. Hun brydde seg om oss, fulgte oss opp, og hun var veldig flink til å fortelle historier. Hun kunne fortelle samme historie utallige ganger med samme innlevelse og engasjement, og vi var like oppslukt hver eneste gang. Bestemor var en omsorgsperson og alltid til stede for oss.

Etter high school måtte de seks søsknene vente på tur for at alle skulle få dekket kostnadene ved utdannelse på college. Regina måtte vente i to år før hun kunne starte sin utdannelse, og valget forklarer hun på denne måten: – Jeg hadde sosialt arbeid som fag på high school, og jeg ble motivert for denne utdannelsen. Jeg gikk på en god katolsk skole og ble undervist av nonner fra ordenen Good Shepherd Sisters. Jeg ble … Regina gjør et opphold og må lete etter ord. – Jeg ble hjernevasket av søstrenes godhet. De lærte meg at det viktigste i livet er å hjelpe andre. Bildet av og fortellingen om Den gode hyrde i Bibelen har siden den gang alltid påvirket og motivert meg.

EN TØFF START. Mens Regina ventet på tur og på at foreldrene hadde spart nok penger til hennes utdannelse, ble hun kjent med en tilreisende sosialarbeider. Hun kan huske at det alltid var et høydepunkt når hun kom til det lille lokalsamfunnet. – Sosialarbeideren fortalte en gang om hvordan hun hjalp en fiskerlandsby til å organisere seg slik at de framover kunne hjelpe seg selv. «En sånn jobb vil jeg ha», tenkte jeg. Jeg forstod nemlig at det var mulig å hjelpe andre og samtidig få lønn for det.

Allerede som nyutdannet sosialarbeider ble 25-åringen satt til svært krevende oppgaver. I en boenhet for seksuelt misbrukte barn og ungdom skulle hun gjennom hele døgnet være til omsorg og hjelp for 20 unge mennesker. – Det var krevende. Jeg bodde og sov sammen med jentene, og mange av dem hadde en utagerende adferd. Jeg er liten av vekst, og mange av jentene var høyere enn meg, forteller Regina, og hun fortsetter:

– Jeg kunne ha mareritt om natta og drømme at jeg druknet eller ble jaktet på. Men jeg fikk regelmessig oppfølging og fikk snakket om tanker og følelser. Jeg kan ikke hjelpe andre om jeg ikke tar vare på meg selv. Jeg må komme til rette med min egen frykt og plassere den der den hører hjemme. På den måten blir jeg best mulig i stand til å hjelpe barna og deres familier.

KOMPETANSEBYGGING. Før Regina begynte i Misjonsalliansen hadde hun femten år bak seg som sosialarbeider og som rådgiver i møte med seksuelt misbrukte barn og deres familier. Hun har også lært opp andre, både politifolk og lærere, til å følge opp og traumebehandle misbrukte barn og deres familier.

Barn skal få skjønne at de ikke bærer ansvaret. Det er ikke deres skyld. Regina arbeider for at barna skal komme tilbake til skolen og leve et normalt liv. – Når jeg samtaler med disse barna, er det alltid en voksenperson til stede. Som regel moren, men noen ganger også faren. «Vet du hvorfor mamma eller tante vil at du skal snakke med meg?» Der starter jeg. Men noen ganger vet ikke barna noe som helst om sin egen situasjon eller har noen forståelse for hva som har skjedd. Hvis hun eller han ikke kan snakke om dette, skal de slippe. Noen barn er likevel i stand til å sette ord på ting, mens andre vil tegne eller spille rollespill. Jeg har også samtalt med barn som bare kan snakke om seg selv i tredje person, forteller hun.

NETTOVERGREP. Mange barn på Filippinene blir utsatt for online-overgrep. Overgrepet skjer foran kameraet på datamaskinen, og ikke minst har dette vært et økende problem under Covid-19-pandemien. Regina forklarer at Filippinene er veldig patriarkalsk og at barn i denne kulturen ikke har mye de skal ha sagt. – Jeg kan selv huske at jeg som barn ikke hadde lov til å motsi de voksne, og dette blir tydeligst når man er jente. Når de fleste i dette landet i tillegg er ganske flinke i engelsk, ligger ulike former for overgrep og misbruk av barn lett til rette, sier hun og legger til:

– Det kan være mange årsaker til at foresatte kan lukke øynene for det som skjer foran dataskjermen. Én side av dette handler om fattigdom og familienes behov for penger, men mange foreldre skjønner nok ikke alvoret. «Min datter eller sønn ble jo ikke berørt. Det kan ikke være galt så lenge hun ikke blir tatt på», kan de si.

Regina Rabanillo jobber mye med preventive tiltak for å hindre overgrep av små barn. Hun blir også kontaktet av andre organisasjoner og til og med av myndighetene for rådgivning.

– Jentene blir lovet ting av overgriperne. Det kan være skoleuniform, kinobilletter, klær og sko eller å spise god mat ute. Ofte er foreldrene med og legger til rette og tenker at dette er snille og rike utlendinger som vil hjelpe dem. Jeg har snakket med mange foreldre som i ettertid klandrer seg selv for ikke å ha forstått, eller de klandrer barna for ikke å ha fortalt hva som foregikk. Men dette er ikke lett å snakke om.

Det har ofte vært behov for hjelp av psykologer, og mange har trengt medisinering. Regina er dessuten i kontakt med politi og advokater fram mot rettssaker. – Det er krevende for barna å måtte fortelle om en overgrepshendelse mange ganger til ulike instanser, men de fleste klarer heldigvis å gjennomføre en rettssak og vitne mot overgriperne, sier hun og forteller om en spesielt vanskelig sak.

ET GODT STED Å JOBBE. I veiledningssamtaler med en ung jente skjønte Regina at noe ikke var som det skulle, inntil det kom fram at den unge jenta hadde vært i kontakt med tre katolske prester som under dekke av å ville hjelpe jenta, hadde misbrukt henne. – Vi måtte fortelle dette både til myndigheter og til menighetene, men jenta ble sint på meg. Hun ville ikke samarbeide med oss, og det ble ikke reist tiltale mot prestene. De ble bare flyttet til andre menigheter. Noen år senere, som voksen, utdannet jenta seg av alle ting til sosialarbeider, og i den senere tid har vi endelig blitt venner. Men bare på Facebook.

I dag, som ansatt på landkontoret til Misjonsalliansen, gjør Regina mye av det samme som tidligere, men på en litt annen måte, og hun er glad for å jobbe innenfor en tydelig diakonal profil. – Jeg får være en del av en organisasjon som bringer gode nyheter til mennesker og som viser evangeliet i praksis. Vi skal være til stede for mennesker, lytte til de vonde historiene og hjelpe mennesker fram til et normalt liv. Slik kan de ha håp og drømmer uten å være styrt av bagasjen de ufrivillig fikk med seg som barn.