Kokossukker ga nytt håp

Tilbake til produksjonsbygningen hvor kvinnene står og rører. Leodovico forteller om prosessen: Først må de hente kokospalmen, for så å ta ut sevjen. Så skal alt røres i fem timer, det må røres kontinuerlig for at det skal bli kokossukker og for å unngå at noe blir brent. Sevjen må kokes før fire timer har gått, hvis ikke vil sukkeret få en sur smak. Hvis man venter i over fire timer uten å gjøre noe, vil det bli til eddik. – Tidligere hadde vi utfordringer med at lokalsamfunnet brukte sevjen til alkohol, og derfor hadde vi store problemer med misbruk i landsbyen. Da Misjonsalliansen så potensialet i alle trærne vi hadde, fikk vi brukt det til noe positivt, og produksjonen av kokossukker har forandret lokalsamfunnet, forteller Leodovico.

Sikap har holdt på siden 2014, og prosjektet har kommet godt i gang. Det hele startet med at Misjonsalliansen og lokalsamfunnet sammen gikk inn og gjorde en undersøkelse over hvilke ressurser og utfordringer lokalsamfunnet hadde. Misjonsalliansen hjalp så til med materielle ting som bygningen hvor produksjonen drives og praktiske ting som kurs i hvordan de utvinner kokossukkeret. Leodovico forteller stolt at konen hans Alice var med på kurset og begynte å bruke det hun hadde lært så fort hun var hjemme igjen.

Misbruk og arbeidsledighet

Før de startet med kokossukker-produksjonen hadde de flere store utfordringer i lokalsamfunnet: ungdommer som ikke fikk tatt utdanning, misbruk av alkohol og få arbeidsplasser. At foreldrene nå har en inntekt gjør at de kan sende barna på skolen. De forteller at de har fått en ny giv og at det har hatt en stor innvirkning på samfunnet. Det er ca. 200 husholdninger her, og de regner med at de er over 2000 mennesker i lokalsamfunnet. Det er vanlig at familien bor sammen i flere generasjoner, og derfor er det mange mennesker i hvert hus.

Lokalsamfunnet ser på de store kokosnøtt-trærne som livets tre, og de utnytter det på flere måter. De bruker det nå til å lage kokosskjell av restene fra kokosnøttene, og de ser på muligheten for å lage enda flere produkter. I dag er det 21 stykker som jobber med å hente sevjen fra kokosnøtt-treet og 16 stykker som jobber med å utvinne kokossukkeret. Det er en god blanding av kvinner og menn som er ansatt i Sikap.

Til nå har sukkeret blitt solgt i nærområdet og på det mest populære hotellet på Marinduque. Siste store nyhet er at Japan har fått øynene opp for produktet, og de har akkurat sendt sin første bestilling til dem, på 500 kilo.

Dyrere enn vanlig sukker

Den største forskjellen mellom vanlig sukker og kokossukker er at det er sunnere og derfor bedre for diabetikere. Det er organisk produsert. Produksjonssenteret er ikke store huset, men det rommer både et rom for produksjonen og et for pakking. Det er ganske varmt, og John Michael Matibag som jobber for Misjonsalliansen på Marinduque, viser rå kokos og forklarer hvordan de filtrerer den for kun å få den kokosen med best kvalitet. Damene som står over grytene forklarer at det er hardt arbeid og at de bytter på å røre for å ikke slite ut armene. Én kilo får de solgt for 250 pesos (ca.50 kr), og det er dyrere enn vanlig sukker.

Det er mye lyd i den lille produksjonsstua, redskaper som byttes ut og kjeler som klirrer mot hverandre. Damene jobber fort, og det er tydelig at dette er noe de har gjort mange ganger tidligere. Stekosen står i taket og damene dekker til håret og munnen.

Smaken av sukkeret er søt, og den har en annen konsistens enn vanlig sukker. De er nøye på pakkingen for at sukkeret ikke skal tørke ut eller at insekter skal klare å komme seg inn. Hver dag produserer de ca.20 kilo sukker og Leodovico forteller at de alltid produserer minst 15 kilo. Hvor mye de produserer, kommer an på hvor mye sevje de får. Trær har de nok av, og de produserer ny sevje hver dag, så dette er ikke noe problem. Men det krever mye arbeidskraft å få hentet ned så mye sevje, så de ser på muligheten for å utvide til enda flere ansatte som kan hente sevje. Tidligere jobbet flere av mennene i landsbyen med å hente sevje til alkohol, men de har nå sluttet å jobbe fordi kokosukkeret har tatt over. Lederen forteller at de ønsker å engasjere disse til å jobbe i Sikap.

Høyt oppe i trærne

Arbeidsdagen starter tidlig. Allerede 2.30 er de oppe for å klatre i trærne etter sevje, slik at damene kan begynne å produsere kl 8 om morgenen. Det betyr at de i dag allerede har en lang arbeidsdag bak seg. Det er allikevel mye liv på tunet, og en av klatrerne demonstrerer hvordan de klatrer opp i treet. En av mennene fyker opp i treet, og sønnen hans står på bakken og følger stolt med. Noen minutter senere er bakken full av kokosnøtter som blir delt ut og drukket av. Plutselig er mannen nede på bakken igjen. Det er rart at ikke kroppen hans har noen synlige preg etter all klatringen, selv føttene er helt fine. John forklarer at å klatre etter sirupen har vært en tradisjon på Marinduque i mange år, derfor er dette noe de har i ryggmargen. Mellom trærne er det nå bygd broer for at man skal slippe å klatre opp og ned hvert tre, men heller ha mulighet til å gå over fra det ene til det andre. Et tre kan gi nok sevje til et halvt kilo med sukker hver dag.

Det er sommer, og temperaturen stiger til over 30 grader. På Marinduque har de lange perioder med regntid. For noen landsbyer blir det et stort problem fordi vannet blir så høyt at de ikke kommer seg rundt. For produksjonen av kokossukker er ikke dette noen hindring, fordi trærne er så høye. Drømmen til lokalsamfunnet er å utvide driften og vokse. De har nok trær til å produsere enda mer, men for å utnytte potensialet trenger de enda flere folk til å gjøre dette. For å vokse må produksjonshuset og pakkerommet utvides.

Økologisk honning

Det er ikke bare kokossukker dette lokalsamfunnet driver med, de har nå begynt med noe som kalles stingless bee. Leodovico viser stolt fram de første kubene, og Alice kommer hakk i hel og forteller ivrig om det nye tilskuddet til produksjonen. Bien produserer honning. Den er dyrere enn vanlig honning, og også denne er økologisk produsert. Det er nesten som å spise medisin, sier han og smiler. Biene stikker ikke, men kan bite hvis de forviller seg inn i håret. Biene kom i desember 2015. Honningen har en annerledes smak enn vanlig honning. Det er vanskelig å sette fingeren på forskjellen, men det er en kombinasjon av søtt og surt.

Biene henter pollen fra blomstene på kokosnøtt-trærne, så bier og kokos er en fin kombinasjon som nyter godt av hverandre.

Nye planer for lokalsamfunnet

Det siste tilskuddet til landsbyen er en vannstasjon. Vannstasjonen investerte de i ved hjelp av pengene fra kokossukkeret, og ved midler gitt av Department of trade and industry. I en liten bygning står det nå en stor vanntank og filter. Leodovico forteller at det kommer mange forespørsler fra landsbyen og andre landsbyer om når de kan kjøpe vann derfra, og han forteller at det er like rundt hjørnet.

Utenfor bygningene er det et stort jorde hvor det snart skal bli dyrket grønnsaker, så fort regnet kommer og bakken er klar. De fleste som bor i lokalsamfunnet er bønder, men dyrker for det meste kun til seg selv og sin egen familie. De som har større mark, får solgt noe på markedet nede i sentrum. Dette gjør at det handler om overlevelse, ikke inntektsskapning. Dette ønsker Sikap å gjøre noe med ved å utnytte jorden de har. Leodovico avslutter med å si at det viktigste nå er å fortsette å utvikle lokalsamfunnet, engasjere enda flere også i landsbyene rundt. De har nå fått midlene til å produsere og skape inntekt, og nå skal de selv vokse videre. Det som startet som en bygning og et kurs har vokst seg til å bli arbeidsplasser for nesten 40 personer, noe som betyr inntekt, utdanning og sikkerhet for framtiden.