For å finansiere den viktige og gode innsatsen på å ta imot flyktninger fra Ukraina foreslo regjeringen nylig et kutt på 1,8 milliarder i det som var satt av til verdens fattige.

Et kutt midt i året, rett etter en pandemi som har sendt millioner ut i fattigdom. Et kutt som har gjort ledere i FN bekymret og mange redde for Norges rykte som en partner det går an å stole på.

Verst er det likevel for de menneskene som ikke ville ha mottatt hjelp som følge av kuttet. Slike dramatiske kutt på kort varsel virker helt unødvendige, særlig når vi vet at Norge har store inntekter som følge av økt oljepris.

For mange av verdens fattige som bor i mellominntektsland kommer regjeringens kutt på toppen av en lang periode med reduksjon i statlig bistand. Særlig gjelder det Latin-Amerika, der vi i Misjonsalliansen har mye av arbeidet vårt.

Selv om inntektene per innbygger i slike land er høyere enn i de aller fattigste landene, så huser mellominntektslandene fortsatt langt over halvparten av verdens fattige. Også disse menneskene må settes i stand til å kjempe seg ut av fattigdom, for deres egen del og dersom verden skal nå bærekraftsmålene innen 2030. Da hjelper det ikke med kutt.

I flere av disse landene har fattigdommen økt enormt under pandemien. Mange av dem som hadde kjempet seg til en liten, men trygg og god inntekt, har nå mistet jobben. Mange som hadde sparepenger har måttet bruke dem på mat, medisiner og andre nødvendige varer.

I Ecuador melder eksempelvis våre lokalt ansatte og partnere om store økninger i ulike typer fattigdom, sosiale problemer og kriminalitet. Bare i 2020 ble det eksempelvis tre millioner flere fattige barn i landet.

Andelen ekstremt fattige gikk fra 10,7 prosent til hele 19,2 prosent, altså en nærmere dobling av antall fattige. Tilsvarende signaler kommer fra Brasil.

Et land med enorme inntekter og stor rikdom, men også med svært mange fattige – og de har det blitt flere av. Under pandemien økte antall fattige fra 9,5 til 27,2 millioner.

Vi i Misjonsalliansen jobber sammen med lokale kirker og organisasjoner, så de etter hvert kan drive videre uten oss. Vi jobber også tidlig sammen med lokale myndigheter for at de skal følge opp det ansvaret de har for å levere grunnleggende tjenester og like rettigheter til hele befolkningen. Når stater blir rikere, skal vi gradvis overlate fattigdomsbekjempelse helt til lokale krefter. Det må derimot skje på rett tidspunkt.

Rikere stater betyr ikke nødvendigvis mer rettferdige samfunn. Under pandemien har folk i fattige områder for eksempel fått dårligere helsetilbud enn andre og urfolk blitt behandlet dårligere.

Sammenlignet med de fattige har de som har fått helsehjelp, vaksine, hatt hjemmeskole og beholdt jobben derimot klart seg ganske bra. Resultatet er en enorm økning i ulikhetene, et gap mellom fattig og rik som vi sammen må tette i årene som kommer.

Folk trenger nå å gjenoppbygge trygghet og sosiale sikkerhetsnett i sine lokalsamfunn. Der trenger vi lokale kirker og organisasjoner – personer som har folks tillit og kan tale lokalsamfunnets felles sak i møte med myndigheter og sterke private interesser.

De mange som nå har mistet jobb og annen inntekt trenger midler som gjør det mulig å starte på nytt. Mens de bedriftene som har overlevd krisen og nå kan skape jobber, trenger kapital og kunnskap så de kan ta steget fra lovende til vellykket. Til det trengs sterke mikrofinansbanker som kan tilby lån og kompetanse.

Norske menigheter, bedrifter og andre givere kan her spille nøkkelroller. Støtte fra slike private aktører gjør det mulig for oss å stå i land over tid, også når statlig bistand i slike land blir redusert. Så vi kan møte tilliten vi blir vist med trofasthet.