Kronikk av generalsekretær Andreas Andersen

Alle kan bli smittet av korona, men noen grupper er mer utsatt og blir sykere enn andre. Alle kan miste inntekt, men noen rammes hardere når det skjer. Den sårbarheten som var teoretisk før ble så altfor konkret og brutal når krisen rammet.

En gruppe som rammes hardt er mennesker med funksjonsnedsettelser. Det kan for eksempel være fordi det behandlingstilbudet som holder smertene tilbake eller det stedet som skaper håp og vennskap, har vært stengt på grunn av smittevern. Et eksempel på hva slike tilbud kan bety for mennesker kan du lese om i historien om May Huong, som har fått oppleve at hun ikke er alene i verden.

Barn og unge har også blitt rammet hardt. Et eksempel er hvordan FN-undersøkelser av barns avhengighet av skolemat har vist at stengte skoler sannsynligvis har ført til underernæring og mulig sult hos svært mange barn. Et annet er hvordan 830 millioner barn ikke hadde tilgang på datamaskin hjemme da skolene stengte i fjor, og at 463 millioner av disse heller ikke kunne bli nådd med TV eller radiosendinger.

De barna som nå har mistet muligheten til utdanning – i mange tilfeller, for alltid – er kanskje dem som egentlig trenger det aller mest. Vanskeligst er det for jentene, der svært mange dessverre heller ikke vil returnere til skolen fordi de er blitt giftet bort eller har blitt gravide. Tidligere har vi også skrevet om hvordan kvinner rammes hardt av koronapandemien, både ved at de i større grad mister inntekten og at de utsettes for vold i hjemmet.

Den sårbarheten som forstørres av pandemien, hos disse og andre grupper, er selvsagt et problem i seg selv, fordi de menneskene det gjelder opplever å miste livsgrunnlag og håp. Men det er også et problem fordi det skaper sosiale utfordringer og frustrasjon, som fryser mennesker ut av sine naturlige lokalsamfunn.

Her i Norge kan vi glede oss over vaksiner og at økonomien er i bedring. I lavinntektsland, som ifølge FN innen april kun hadde fått tildelt 0,3% av vaksinedosene, er tilbakeslaget så stort at det kan ta svært lang tid før de er tilbake på nivået før pandemien.

Vi i Norge rammes ikke i like stor grad som andre. Men at andre er mer sårbare enn oss selv betyr ikke at vi skal ha dårlig samvittighet. Vi skal fryde oss over friheten landet vårt nå virker å kunne få nyte i sommer. Det vi ikke kan gjøre er å glemme dem som rammes hardere enn oss selv. I stedet må vi bruke vår rikdom på en måte som gir reell hjelp til dem som trenger det.

For norske myndigheter betyr det at sårbare grupper sine behov må vektlegges når vi nå skal gjenoppbygge etter pandemien, så de ikke er like sårbare når neste krise rammer. For arbeidsgivere kan det bety at man i enda større grad for eksempel ansetter mennesker med funksjonsnedsettelser. For organisasjoner som Misjonsalliansen betyr det at vi må ha særlig fokus på disse gruppene i arbeidet vårt.

Vi må for eksempel jobbe knallhardt for å få alle barn inn igjen i skolen, inkludert dem med funksjonsnedsettelser. Vi må gi mikrofinanskundene våre sjansen til å komme seg tilbake på beina gjennom amnesti og rabatt. Og vi må sørge for at mikrofinansbankene våre – de fattiges banker – er der med sine livsviktige tjenester også etter at krisen er over.

Vi kan alle bidra ved å gi penger til de organisasjonene som jobber med rettigheter og hjelp for sårbare grupper. Men også i hverdagen vår, ved å ha et særlig øye for dem som er sårbare rundt oss og bidra med de ressursene vi har til å gjøre hverdagen bedre.

Det er bra og viktig å ha omtanke for vår neste og be for dem som er sårbare, men noen må også lytte til kallet om å være Jesu hender og føtter. Noen må være det bønnesvaret som andre lengter etter.